Skolens historie

 

 MISJONSTIDEN. 

Det første organiserte undervisningstilbudet for samene i Helgelandsregionen ble påbegynt så tidlig som i 1718, og hadde sitt tilholdssted i Mosjøen. Skolen ble opprettet som et ledd i misjonsbestrebelsene, og finansiert av "Det Nordlanske Kirke og Skolefond". Kirken spilte således en særdeles viktig rolle. Undervisningen ble av den grunn konsentrert om "å bibringe samene noen kunnskaper om kristendommen", slik daværende residerende kapellan i Vefsn Ole Broch, formulerte det. Skolen bestod i Mosjøen og seinere i Finnskogen, til midt på 1800-tallet, da den ble overført til Hattfjelldal.

I 1857 ble det satt i gang skole for samebarn i Hattfjelldal, men denne ble nedlagt allerede i 1870, og samene ble deretter nødt å sende sine barn til de ulike bygdeskolene. 

HAVIKA 

I 1910 ble sameskolen ved Havika i Namsos opprettet. Også ved dette høvet stod misjoneringstanken sentralt, og Norges Finnemisjon (samemisjonen), eide og drev denne skolen. Finnemisjonens mål med skolen kan kort formuleres i følgende sitat hentet fra "Lappenes ven": "Og - vi er viss på, at dette skolearbeid i høy grad vil

understøtte og befordre det arbeid med evangeliets forkynnelse blant lappefolket, som lappemisjonen har satt som sitt egentlige mål".

Sett mot denne bakgrunn er det kanskje ikke rart at skolen i sitt innhold så å si ikke berørte samiske tema, slik som samisk sløyd, samisk språk eller kultur. Likevel er det ingen tvil om at skolen hadde en positiv virkning i den forstand at den representerte et samlingspunkt for samiske barn. "Kontakten er vesentlig, naturligvis", uttalte en tidligere elev, Nils O. Kappfjell, som ellers gav tilkjenne at han var skeptisk til mangt og mye av det skolen stod for. Sameskolen i Havika var i drift fra 1910 til 1951. Den samlet elever fra Hedmark i sør til Rana i nord. 

SAMISK ORGANISERING 

I tida rundt unionsoppløsning oppsto de tørste sameorganisasjonene - først i Sverige, men bare få år etter på norsk side. Knappere beiteressurser som følge av at nybyggere trengte inn i det som tradisjonelt hadde vært samiske områder er en hovedforklaring på hvorfor organisasjonene oppsto.

Men sjøl om næringsspørsmål var et hovedanliggende for organisasjonene var skolespørsmålet en særdeles viktig kampsak. Dette blir klart dokumentert av følgende uttalelse for "Samelandsmøtet'' i Trondheim i 1917. 

"Lapper samlet til møte i Trondhjem uttaler sin mening, at staten bør ha pligt til at

sørge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske

tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nødvendige for lapperne at kjendt,

hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk. Da imidlertid forholdene i de

nordligste og sydligste trakter av lappernes bopladse er saa forskjellige, vil vi at

myndigheterne skal ta hensyn hertil, saa undervisningen i de sydlige trakter hvor

kulturen trænger paa og hvor lapperne etterhvert holder paa at gaa over til fastboende,

blir ordnet paa samme maate som i de nordlige trakter hvor forholdene endnu er

oprindelige. Vi anser det for rigtig, at ikke missionsselskapene men staten skal besørge

undervisningen"

Det skulle imidlertid gå 50 år for myndighetene oppfylte dette kravet. 

 

SAMESKOLEN FOR MIDT-NORGE 

Etter at Samemisjonen hadde lagt ned driften ved skolen i Havika var det på ny aktuelt å legge skolen til Vefsn-regionen. Hattfjelldal ble valgt, ikke så mye fordi bygda tradisjonelt hadde vært, og er, ei bygd med stor samisk befolkning, men fordi dette stedet hadde et høvelig hus å tilby. Under krigen hadde tyskerne bygd ei stor offisersmesse ved den gamle kirkegarden i bygda. Det hører med til historien at denne kirkegården ble kalt "finnkråa", altså stedet der mange samer var gravlagt. Etter krigen ble huset i noen år benyttet som hotell, men drifta av dette ble i ingen lukrativ forretning for eierens og stedet ble derfor leid ut for å huse sameskolen i 1951.

Skolen hadde imidlertid skiftet eier. Nå var det staten som eide og drev institusjonen.

Fra styresmaktenes side var dette aldri ment og skulle bli en varig ordning, tvert om.Fra 1953 ble skolen drevet etter en "Førebels plan og rettleiing", fra Nordland skoledirektørembete. Ettersom skoletilbudet var midlertidig, ble det heller ikke valgt noe styre for skolen. Det ble imidlertid valgt et «tilsynsråd", som skulle se til at barna hadde noenlunde trygg tilværelse, faglig og helsemessig, mens de oppholdt seg på skolen og internatet. De første arene sameskolen i Hattfjelldal eksisterte var den ikke i nevneverdig grad preget av samisk innhold. Enkelte bøker med nord-samisk tekst fantes. men disse var ikke enkle å forstå for sør-samiske barn. På timeplanen var det heller ikke avsatt tid til samiske emner. I tillegg kom den vanskelige lærer situasjonen. Nesten hvert eneste år måtte tilsynsrådet søke etter nye læreres. Kvalifiserte lærere var detvanskelig å oppdrive, og de som fantes kom sørfra, og hadde liten kunnskap om samiske skikker og tradisjoner. Ett unntak fantes imidlertid, nemlig Thorbjørn Andersen fra Grane som ble tilsatt som styrer i 1954, og som hadde denne stillingen fram til 1971.

I 1958 ble "Komiteen for å utrede samespørsmål" nedsatt. I 1959 forelå deres innstilling, der komiteen gikk inn for at sameskolen i Hattfjelldal fikk status som skole for samebarn i Nordland fylke, og at en ny sameskole burde bli opprettet i Trøndelag. 

Samtidig konkluderte komiteen med følgende: ''Komiteen vil tilrå at staten overtar driften av alle internater for samebarn. Da dette vil gi garanti for forsvarlig drift…".

Stortingsmelding nr.2 1 62/68 viste at styringsverket var av en annen oppfatning, og en mente at et høvelig skolested for reindriftssamer i Trøndelag og Hedmark fylke, "eventuelt også visse steder i Nordland fylke" - ville være Snåsa. Skoleinternater burde komme over på kommunale hender, mente en - og overså dermed samenes

gamle krav fra 1908 - om en statsdrevet skole og internat. Dette ble også gjort, da sameskolen i Snåsa ble opprettet i 1968.

At dette ble hilst med glede av de fleste som soknet til Trøndelagsfylkene og Hedmark er hevet over enhver tvil.

Etter 1968 gikk sameskolen i Hattfjelldal en tung tid i møte. Styresmaktene viste en temmelig lunken holdning til tanken om å opprettholde skolen med statlig støtte. Driften ved skolen ble fortsatt godkjent bare for ett ar av gangen. Tapet av elevene som soknet til Snåsa, var følbart, og klassedelingen var flere ganger truet.

Omslaget kom den 14/1-75 da en delegasjon, sammensatt av representanter fra tilsynsrådet og foreldrerådet ved skolen, fikk møte statssekretær Bodil Skjånes Dugstad i Kirke- og undervisningsdepartementet. Tilstede var også formann i Norske Samers Riksforbund, Odd Mathis Hætta. Delegasjonen presiserte problemene ved skolen, så som læremangel, mangel på skikkelige lokaler, tilgang til læremidler, samt skolens status for øvrig.

Forut for dette møtet lå et intenst arbeid, der den samiske "grasrota" og de samiske organisasjoner var engasjert. Saka var også oppe i Nordisk Sameråd. Møtet med Kirke- og undervisningsdepartementet må sees som et resultat av denne virksomheten.

Det skulle etter hvert vise seg at arbeidet ikke hadde vært forgjeves. I 1975 kom det tilsagn om bygging av ny undervisningspaviljong etter at byråsjef Storsveen hadde vært i Hattfjelldal på befaring. I kjølvannet av disse nye signaler fra myndighetenes side fulgte en rekke tiltak, som til sammen bidro til å gi skolen et nytt ansikt. Dels var disse tiltak et resultat av styremaktenes nytenkning, dels kom de som følge av det samiske samfunnets krav om nødvendige pedagogiske og kulturelle reformer. I februar 1977 stod undervisningspaviljongen innflyttingsklar. I 1978 fikk skolen et eget styre, og tilsynsrådet kunne legges ned. 

Kilde: http://www.nordland.fylkesbibl.no/Kultur-Nett/HTML/SSKOLE/historie.htm

Publisert av Bjørn Davidsen. Sist endret 01.07.2015